Flere og flere kvinner "saddler" nå jernhesten. Tiden er så rask. En bil har lenge bare vært et transportmiddel og løst en rekke problemer: arbeid, barnehage, skole, marked, dacha, hvile - alt kommer nærmere, raskere og mer tilgjengelig. Hundrevis av kvinner tar farvel med kjøreskolen hver dag og setter seg selv bak rattet, uten instruktør. Skummelt? Og hvordan! Trenger å? Uten tvil! Vil de klare det? Sikker! Og absolutt alt, i alle aldre, med hvilken som helst sosial status og utdannelse.
Viktigst, du har bestemt deg for at du skal kjøre, det er nødvendig for deg og du har ikke tenkt å trekke deg tilbake.
Mest av alt er jeg overrasket over damene som etter tre dager med uavhengige reiser erklærer: "Bilen er ikke min! Jeg vil aldri lære å kjøre. Jeg ble fortalt at du ikke kan kjøre med min psykotype. Bilen og jeg er inkompatible."
Alle kan lære å kjøre. Er det en 18 år gammel gutt som på en eller annen måte fullførte skolen og satte seg bak rattet til en KAMAZ i hæren, eller er det en analfabet bonde fra det nære utlandet, som kjent dissekerer i en eldgammel "seks" - er de smartere, smartere, mer smidig enn deg? De satte seg bare og kjørte av sted uten å fylle hodet med psykologiske skall.
Også du setter deg bak rattet og kjører! Hver dag, uten å savne en eneste, utvider du gradvis turområdet. I dag går du til nærmeste butikk for brød, i morgen - til den ytterste for dagligvarer i en uke, i overmorgen - til neste nabolag akkurat sånn. Etter en uke, bestem deg for en tur til arbeidsstedet ditt. Så du vil bli trukket inn, gjennom tårer, frykt, løfter til deg selv at dette er den siste turen på dette "monsteret" …
Tro meg, absolutt alle gikk gjennom dette (bortsett fra et lite antall kvinner, som om de er født for å kjøre bil, er det i blodet).
Noen rent psykologiske råd (dessverre er jeg ikke teknisk sterk):
Ta de første turene alene, ikke ta en reisefølge og dessuten et barn. Ikke slå på radioen, ikke snakk i telefonen. I de første dagene må du være fullstendig fokusert på kjøring.
Det er best å begynne å kjøre i dagtid og i tørt vær. Natt skifter veier uten å bli kjent, og du må begynne å kjøre i mørket, bli vant til rattet, speilene og lære å navigere på veien godt nok.
Hvis du har problemer som ikke kan løses på egenhånd (motoren stoppet og ikke starter, glir, har dekk), må du be om hjelp på veien. Og de vil definitivt hjelpe deg! Du vil selv bli overrasket over hvor mange gode, hjelpsomme mennesker som er bak rattet.
Hvis en hendelse skjedde og du ble fast på veien (vel, tror du, du hastet for å frigjøre clutchen), må du aldri få panikk eller oppstyr, slå på nødgjengen og starte bilen i det minste femte forsøk. Selv om de begynner å irritere pipene rundt, er Gud med dem, de vil gå rundt. Alle satte seg en gang bak rattet for første gang og gjorde dumme ting enda verre enn din. De glemte bare …
I de første dagene, lage en rute med et minimum av vanskelige kryss (ingen venstre svinger på dem), ingen trafikklys på oppstigningen (hvor du fremdeles kan rulle tilbake og komme i trøbbel).
Hvis du ikke tør å bygge om ennå, vel, følg deg selv sakte etter en sakte bevegelig vogn, ingen vil klage på deg. I mellomtiden blir du vant til å navigere i speilene.
Hvis du fortsatt har vanskelig for å føle dimensjonene på bilen, kan du prøve å ikke parkere på "vanskelige" steder. Vel, hvis du bare får hundre svette fra innsatsen din, men hvis du berører andres Mercedes? Det er bedre å kjøre litt foran og parkere litt lenger og på et tomt sted enn å drikke valerian og håndtere forsikringsselskapet.
Om vinteren må du også kjøre, om ikke bare for å miste din hardt opptjente kjøreferdighet. Tro meg, for en nybegynner forsvinner den nesten helt etter en måned med inaktivitet, og du må begynne på nytt. I storbyer endrer vinteren i prinsippet ikke kjørestilen mye, bare veiene blir smalere og det er færre parkeringsplasser.
